Myrsnipa
Jan Eggum
En [G]jeger [C]dro på even[D]tyr[Am], [D] og [G]jaktet [C]fugl og ville [D]dyr.[E]
Han gikk med [Am]myke skritt,[D] han tok [G]gevæ[H]ret[G] sitt, og la seg [Em]til ved [A]enden
av en [D]myr.
[G]Og skogen [C]lå i morgen[D]dis,[Am] [D] [G]som vek [C]for sol og kjølig [D]bris.[E]
Da fløy det [Am]frem fra nord,[D] en pjusket [G]sni[H]pemo[Em]r. Hun lokket [A]jegeren på
[C]mamma[G]vis.
-Å [H]kjære jeger, mine unger [Em]leker mellom [A]siv. Å, [Am]vær så snill og spare
deres [D]unge liv.
[H]Å kjenne dem er ganske lett. De[Em] vakreste du n[A]oensinne s[D]å, er mine små.
Ja, så [G]dro han [C]til en annen [D]kan[Am]t [D] og [G]tok de [C]styggeste han [D]fant.
Han var [Am]fornøyd og blid[D] og han kom r[H]ett forb[G]i. Men da pep m[Em]yrsnipa så
[A]smerte[D]lig.
-Jeg [G]elsket [C]dem mer enn meg [D]selv[Am], [D] men så [G]tok du [C]dem allike[Hm]vel.
Han svarte: -[C]Slike skarn [D]kalte du [G]pen[H]e [G]barn. Hun sa; men, [Em]selv en [C]jeger
[D]må f[H]orstå.[Em]
-En hver syns [Am]best om sine [C]egn[D]e sm[G]å.
Kommentarer: