Jeg er en gammel teddybjørn så snill som bare det, og hver gang jeg skal brumme litt, begynner jeg å le.
Det har jeg lært av Marian, der er hun som eier meg, og ingen kan vel tøyse slik som Marian og meg.
Når Marian har lagt meg, og jeg vet at det er kveld, så brummer jeg en vise jeg har diktet om meg selv,
og visa har jeg laget på en gammel melodi fra den gang jeg var storgevinst på Sirkus tivoli
Det var et veldig tivoli med lamper og musikk, og jeg var syk av lengsel hver gang karusellen gikk.
Jeg tenkte: Jeg vil håpe den som vinner meg I kveld, har penger nok til å ta meg å kjøre karusell.
Så kom ei lita jente bort, og det var Marian, med fullt av blanke penger I ei brun og lita hand.
Hun kjøpte mange lodder, og jeg tenkte: Nei og nei, så moro det skal bli kjøre karuselmed deg
Men plutselig så kvakk jeg I, for vet du hva hun sa? Nå har jeg ingen penger mer, men jeg er like glad.
Jeg brummet da jeg hørte det og tenkt, isj a meg, da vil jeg heller vinnes av en rikere enn deg.
For mange kjøpte lodd på meg, til slutt en gammel mann, og aldri har jeg sett så mange penger som hos han,
Og enda var han sparsom, og jeg tenkte: For et hell ! Han sparer slik at han og jeg skal kjøre karusell
Og da jeg skulle trekkes, vet du hvem som vant meg da ? Jo det var han med pengene, og spør om jeg var glad
Nå får jeg kjøre karusell, men vet du hva jeg fikk ? Et gråpapir rundt magen før han tok meg med å gikk.
Jeg ble ikke pakket opp engang, han la meg på et kott, og jeg som trodde rike bamser hadde det så godt.
Da hadde det vært bedre å bli vunnet av en venn som ikke eide penger, men som elsket en igjen.
Slik lå jeg lange tider men en dag tok han meg ned og la meg bak i bilen sin og kjørte til et sted.
Og det er nesten underlig at slik no hende kan, for den som pakka opp meg det var lille Mariann.
For han var hennes bestefar og tok henne på fang.Nå skal du få en Teddybjørn i fødselsdagspresang.
Og Mariann var ellevill hun danset og hun sang, og jeg fikk snurre rundt og rundt for aller første gang.
Ja siden har jeg snurra nesten mere enn jeg vil, for Mariann er ikke den som lar meg ligge still.
Og sløyfa mi har Tassen spist og håret preller av, men det gjør ingen verdens ting jeg brummer og er glad.
Og hvis jeg mister større ting som hue eller ben. Tar Mariann en hyssingstump og syr det på igjen.
Og det er mye bedre enn å legges bort et sted,med silkebånd om halsen sin og aldri være med