Det hainnle om å leve
Kine Hellebust
[A]Vess rett er rett og feil er feil, er det siste ordet [Hm]sagt
Og [E]så bli trist for tristhets skyld, kan bli en gråtkvalt kamp om [A]makt
Men ka hjælpe det med tåra då når auan berre [D]ser’
At rett er rett og [A]feil er feil, då kan æ [E7]ikkje sei nå’ [A]meir
Førr æ snakke om å [A]leve, æ snakke om å [Hm]gje
Æ snakke om å [D]ælske, æ snakke om å [A]se[E7]
Æ snakke om å [A]sønge så høgt som æ [Hm]vil
Æ snakke om å [D]gjønge te æ får te det æ [A]vil[E7]
Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå’ meir, i varmen blir det kaldt
Du blir ein sjakkbrettmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt førr dæ e berre kvitt, har du slådd live’ ditt i hjæl
Førr det handle...
Vess Gud e Gud, og du e Gud e du enno nøydd å be
Så ber du mæ med tomme ord, du spør, men kan æ se
At du stille opp i ein sjakk-armé, men du strides innenfra
Mot svart og kvitt, og rett og feil, før det trur du at man ska
Men det e nå’ ainna å leve, det e nå’ ainna å gje
Det e nå’ ainna å elske, det e nå’ ainna å se
Det e nå’ ainna å sønge så høgt som man vil
Der e nå’ ainna å gjønge te man får te det man vil
Eg vevtar at ho skal dukke opp på sena under opninga av Stormen