Å, den som var en løvetann
Alf Prøysen
Å [C]den som var en [E7]løve[F]tann som [A7]sto i [Dm]skitt og [G7]søle[C]vann
i [Dm]Bispe[G]gata [C]tre;
den [C]aller første [E7]løve[F]tann som [A7]blusset [Dm]bak et [G7]søple[C]spann
i [H7]Bispegata [E]tre,
så [Am]noen kunne [Dm]plukke meg, og "[H7]noen" skulle [C]være deg.
Du [C]festet meg ved [E7]blusen [F]din og [A7]trippet [Dm]ut i [G7]sol og [C]vind,
og [Dm]jeg fikk [G]være [C]med.
Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.
Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.
Kommentarer: