Nortabs

c-g-am-g-f-c-g-c

Det var en gang en gutt som gikk å trasket langs en lang landevei.
Hunden hans, den kom tassende bak ham. Gutten gikk å plystret og sang,
for det brukte han å gjøre når han var I godt humør. Gikk å sparket på
rask og søppel som lå der I landeveiskanten, rustne blikkbokser som skramlet
inn mellom trestammene, med hunden halsende etter. Brukte armbåndsur, hjulkapsler
og den slags. Melodien han plystret på, den hadde han laget selv.
Hunden hans den spisset ører, satte seg ned på halen sin, og begynte å
logre forbauset. Så kremtet den litt blygt, og tror du ikke den begynte å plystre med den og?
Flink bisk!

d-a-hm-a-g-d-a-d

Søppelhaugene langs vegen ble større og større, for gutten og hunden hans
nærmet seg en liten landsby, som lå der midt inni skogen. Og ut av husene
langs veien, strømmet det andre gutter og jenter som likte og plystre.
Og hvis dere som sitter her nå, hvis at dere lager en liten trutemunn hver.
Blåser ut gjennom den, så skal vi plystre sammen og høre hvordan det hørtes ut da de toget
inn I byen sammen. Nå begynner det:
Det gjelder å holde seg alvorlig, for ellers så er det så vanskelig å plystre.
Det gikk ikke lang tid før alle I landsbyen satt og nynnet på denne melodien.
Kassadamer som satt under blinkende neonlys, og spilte på gule og røde taster.
Ja til og med den sørgekledde lille elektrikeren som nettopp hadde jordet sin far.
Skal vi prøve å bli med vi også. Skal vi prøve å nynne denne gangen?

e-h-c#m-h-a-e-h-e

Melodien fikk ben å gå på, og gikk til hovedstaden der kongens slott ligger.
De første som fikk høre den der, det var kongens gjetergutter som på kongens
åkrer og passet på at kongens kyr ikke fikk I seg for mange av kongens plastikkposer.
De neste som fikk høre den det var kongens tjenestejenter, og kongens kammertjenere,
og kongens øyentjenere. Til slutt så sang gartnere og sjåfører og alle sammen,
ja dere som sitter her og forresten. Nå begynner det:
Inn gjennom et lite vindu I det øverste tårnet der kongen satt med sitt råd,
sildret sangen. Kongen løftet det ene øyenbrynet og kongens stattholder som var
mitt I en interessant utredning om hvordan man skulle kunne egen øke salget av engangs
askebeger, stoppet mitt I en setning. Kongen løftet det andre øyenbrynet og hele kongens
råd begynte å synge med I koret utenfra, som ble sterkere og sterkere:

f-c-dm-c-Bb-f-c-f

Og bare noen få uker etter kunne hele verden melodien som gutten hadde laget.
Høy og lav. Fattig og rik. Mennesker av alle raser og av alle kjønn sang med I et mektig kor:
Og så langt har dette vært et nokså vanlig eventyr, med normal handling og akseptabel moral.
Herfra er det tre avslutninger å velge mellom. En snill, en slem, og en sannsynlig.
Vi skal ta den snille først nå. Kongen likte melodien så godt, at han kalte til seg
den lille gutten som hadde laget den. Og da gutten til og med viste seg å være kongens
bortkommende sønn, skjenket kongen han kongsdattera og halve kongeriket. Så har vi en
slem avslutning. Kongen anmeldte sangen til TONO I sitt eget navn. Tjente så mye penger
på Royalties at han ble en rik konge. Og langt borte på en øde landevei, sparket en liten
gutt på en rusten blikkboks, og fikk blodforgiftning.
Men så har vi en sannsynlig avslutning. For når hele verden sang på den samme sangen samtidig,
var det resultat av en dyktig og intens global markedsføring av musikk som forbruksvare.
Etter en liten stund hadde hele verden kjøpt denne melodien, og da var man nødt til å lage
en ny å sende ut for å holde hjulene I gang. Og det gikk ikke lang tid før hele verden hadde
glemt denne melodien. Men langt borte, I et fjernt rike, mellom jakokser, antropologer,

g-d-em-d-c-g-d-g

og ugjennomtrengelige ødemarker, der bor et lite folk, som fremdeles har for vane og samle
seg rundt leirbålet de kalde høstkveldene. Og det sies at de er så primitive og
tilbakestående at de sitter der og nynner...