Nortabs

Da lykke[D]liten kom til [Em]verden,
var alle [A7]himlens stjerner [D]tent.
De blinket "lykke til på [Em]ferden",
som til en [A7]gammel, god bek[D]jent!
Og sommer[A7]natten var så [D]stille,
men både [G]trær og blomster [F#]små,
[A7] de stod og [D]hvisket om den [Em]lille,
som i sin [A7]lyse vugge [D]lå.

Slik kom da lille Lykkeliten
til et av verdens minste land.
Og skjønte han va'kke store biten,
så var han dog en liten mann!
Han hadde mørke, brune øyne
og håret var så svart som kull.
Han lå og skrek det første døgnet,
men han har store smilehull.

Han har så sterke, faste never,
og slike silkebløte kinn,
og i en silkeseng han lever,
der har han også ranglen sin!
Det er hans verden nå så lenge,
det aller første år han har,
og han vil ingen større trenge
før han det første skrittet tar!

Til livets ære skjer et under
i alle land hver dag som går,
ja, i et hvert av de sekund,
som men'skehetens klokker slår!
Men ingen vet og ingen kjenner
den vei ditt lille barn skal gå,
og ingen vet hva skjebnen sender
av lyse dager og av grå.

Men Lykkeliten kom til verden,
og da var alle stjerner tent.
Det lovet godt for fremtidsferden,
det var et tegn av skjebnen sendt!
Og sommernatten var så stille,
men både trær og blomster små
de stod og hvisket om den lille,
som i sin lyse vugge lå.