Nortabs

Hardangervidda vest (Edvin Loftsgarden)


Eg [A]bur uppi ei [E]fjellbygd på Har[F#m]dangervidda [D]vest,
og [A]minnes den [C#m]tide med [D]krætur og [E]hest.
men no hev [A]støylan blivi [E]hyttur, dei [F#m]gjer ikkji no som [D]før,
då dei [C#m]flytte upp om [Hm]somrane og gjorde [E]geitøst og [A]smør.


Når eg gjeng på gamle stiar, med fiskestång og sekk,
eg gjeng i sama spøre som førfedrane gjekk.
Her gjekk berrføtte små gutongar, og gjette kyrn te fjells,
der va dei heile dagjen, og sø gjekk dei heimatt te kvells.


Detta æ 'kje lenger sia hell på bestefar si tid,
Halvor heitte han, født i attensyttini.
Tenk som verden he forandra seg frå hass tid og te no,
me hev det gødt på alle vis, men framtide bli den like god?


Ja [H]støyl hev blive [F#]hytte, og [G#m]skuter ein slags [E]hest,
men [H]sjav eg brukar [Ebm]føtane, då [E]likar eg meg [F#]best.
Eg [H]takkar mine [F#]førfedrar fe alt [G#m]slit som dei la [E]ned,
då [Ebm]tenkte dei langt [C#m]framivi, i dag gjer me [F#]ikkje [H]det.