Nortabs

Av Astow Ericson og Otto Nielsen

[C] [G] [D] [G]

Det [G]var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens bråk og larm
lå en [C]rødmalt liten [G]stue heller [A]fattigsleg og [D]arm.
Der i [G]stuen, som var dekket av den hvite julesne,
der lå [C]gamlemor og [G]gomlet på sitt [D]siste stykke [G]brød.

Gjennom sprukne, frosne ruter tittet julestjerner inn
på de salte juletårer på de gamles gamle kinn,
og ved gruen der det ulmet i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om en fordums julegris.

Bare armod var å spore på de gamles julebord.
All den julemat de eide var en muggen fleskesvor.
Og i taket glødet lampen som en myklerisk rubin,
der den brente deres siste dråper juleparafin.

Alt som hørtes denne julekveld av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk samt julesukk og gråt.
Over skogen ruget freden. Kun en dompap satt og svor
i et julenek som viste seg å være fra i fjor.

Da med ett av dumme bjellers klang blir julefreden brutt!
De blir dummere og doumere, men tier så til slutt.
Og på stien opp til stuen høres glade juletrinn.
Derpå dunket det på døren; Det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro.
Der i døren full av juleøl og julestemning sto
en person med pels, amerikakoffert, briller og sigar
samt en juleklump i halsen, mens han visket: "Mor og far!"

Det var eldstesønn i huset og familiens sorte får,
han som ingen hadde hørt ifra på fir' og tjue år.
Men nå sto han der og julesang en julemelodi
mens han åpnet julekofferten med julegaver i.

[E]
Det var [A]juletre med julelys og julegrøt med fett,
og de [D]gamle åt og [A]koste seg og [H]gråt en julesk[E]vett.
Og de [A]før omtalte juletårer silte gang på gang
der de [D]begge to fikk [A]nye sett med [E]tenner i pres[A]ang.

Dog mens julenatten senker seg med trolldom og mystikk
over juleglede, julestas og juleromantikk
lar vi julesangen slutte for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet Det ble jul alikevel!