Nortabs

Huskulstjønn (Georg Hagen)

[Hm] [E] [Hm] [E]

Med makk å [A]nyste i sama lomma, å med [E]rupesekk på ryggjen,
ein [Hm]kniv som heng i belti, i [F#m]fall eg møter styggjen.
Gjeng der på stien, hengjer snøri fast i kvør ei grein,
litt småsur å irritera, gjeng å snåvlar mest i kvør ein stein.


Refr.
Eg [D]skø te H[A]uskulstjønn å p[E]røve om fisjen bit,
g[D]jeng upp bratte [A]lie, sveitten [E]driv litt av eit [Hm]slit.[E]

Med soli steikjande i nakkjen, ein sommarkveld sø fin,
ein mygg i ny å ne, fer forbi meg sø det kvin.
Stampar ivi mo og myr, å langs ein sildrebekk,
ein storfuggel fyk upp, eg støppar litt å kvekk.

Eg skø te Huskulstjønn å prøve om fisjen bit,
æ litt usikker på vegjen, att å fram å hit å dit.

Sø slengjer eg ut snøri, sø fær eg vente litt å sjå,
fyrar upp eit bål å hengjer kaffikjelen på.
Røykjen kvirvlar seg mot himmelen, held myggjen litt på avstand,
sø [F#m]nappar det i snøri,
det [E]kjennest ut som det æ ein skikkleg brand.

Eg rykkjer te, å upp av vatnet kjem ein skikkleg rugg,
på ein to, tri, fire kilo, litt av ein slugg.

No sit eg der med nysta, myrkri sige på sø sakte,
no æ det slutt på fiskebite, no æ det myggjen som he makte.
Med ein seks meter på hære, sø ruslar eg på vegjen heim,
omsider slentrar eg inn på kjøkkenet,
der sit mor å sei ”du blei sein.

Eg va te Huskulstjønn å prøva om fisjen beit,.
va litt usikker på vegjen, av å te va eg litt på leit”.