Nortabs

Ingen som kjem (Edvin Loftsgarden)

Det æ [D]ingen som [G]kjem te [D]meg i [A]kveld,
sø eg [Hm]tek meg ein [G]dram, og kryp [D]under min [A]fell,
og syns [G]bitteliti gran [A]synd på meg [D]sjav.

No [D]hev eg gjengji [G]laus i [D]mange mange [A]år,
og [D]bjøndar sø [G]smått og få [E]tonnare [A]hår.
[G]Magen bli [D]større, eg [Hm]fær mest p[A]anikk,
kan det [G]vera av alt [A]ølet som eg [D]drikk.

Då eg va atten år, sa mi gamle mor te meg,
no må du sjå te og gifte deg, fyri me te himmelen dreg.
No hev eg ronda tredve, men det æ stadig gnål og mas,
no må du gifte deg, din gutongfjas

Ja eg heve gjort mykji rart, fe og få meg ei kjeringjønn,
som konne halde sengje varm, og kanskje sjenke meg ein sønn.
Å mange hev eg prøva, men dei helt ikkje ut,
med slik ein kåt og vill og galen premiestut.

Ja eg sete visse krav, te me frmtidige møy,
ho må vera fen og sjå på, og ikkje alt for brei.
Ho skø pendle miggjom kjøken, og ei diger ekteseng,
det æ slike kvinnfolk, ekte mannfolk treng.

Men slike gamaldagse kvendi, dei veks ikkje på tre,
å fe å vera ærleg, sø æ eg veldig glad fe det.
Fe eg likar best og sulle rondt, og gjera som eg vi,
drikke øl, sjå på jentur og vera fri.