Fjellveivisen
Hans Wiers-Jenssen
Fjellveivisen
(tekst Hans Wiers-Jenssen, gammel melodi)
G
E' ve' sønge om min sorg,
D
om en pi'e, Ingeborg,
D7 D7 G
som for evig haver knust mitt unge hjerte.
C
Og med tårer her eg står
G
og min harpe langsomt slår,
Am D7 D7 G
for det letter te få trøkke ut sin smerte.
Det va' en aftenstund e' gikk
ut i Sandviken med trikk,
det va' en sommerkveld, og månen skjen så deilig.
Intet ondt e' tenkte på,
kuns en tur e' ville gå,
men han endte no så svinaktig uleilig.
For på Fjellveien sto'
der en pigelill og lo,
hon va' så storskjøn at e' tenkte: "Du får freste."
Så gikk eg hen og sa som så:
"Kveld, mor, kest ska' turen stå,
er I også ut' og går på byens beste?"
O-K, men hon, ja, hon va' go',
tenk, hon såg på meg og lo,
og sa: "Gå hem igjen og sei du ha'kje vært her."
Men då følte eg på stand
at mitt hjerte kom i brand,
då forstod e' ka de kaller elskovs smerter.
Og så va' bekjentskap gjort;
eg bedårte hinner fort,
for te sånt e' sånne pi'er nokså snaue.
E' fortelte kem e' va',
hon sa kor hon va' ifra,
og tenk, så va' vi begge ifra samme smaue'!
Og så gikk vi arm i arm,
elskov brente i vår barm.
d'e' så underlig med Amor sine pile!
Og så kjøst' e' hinner kår
der itt minnesmerke står
med den innskrift: Husk at hesten trenger kvile.
Men du kan tro hon va'kje ty
då vi kom te' Bellevy,
då fôr treskheten hinner uti barmen;
for en sjømann der hon såg,
han va' utfra Laksevåg,
han stod og flirte med itt handorgel i armen.
Falskeleg forlot hon meg,
sa farvel og takk for seg,
og gikk med han, ja de' va' og te vera kry a';
men mitt arme hjerte fikk
likesom itt dolkestikk,
for tenk, hon lo uta meg då hon gikk, den slya!
Først bestemt' e' meg te dø;
for te gå i dyben sjø,
senere bestemt' e' meg te la det være.
Å du fagre, falske venn,
vi treffest aldri mer igjen,
men på Fjellveien går eg aldri mere.
Trygve - Du kan jo være navnebror, men ellers har vi gått i samme klasse på Tanks!