Nortabs

(vers.)   
    G                     D                    Em
Den Norske sjømann er ett barket folkefær, og sjømanslivet 
       C                       G        D  
er en vals i vind og vær. Hal toppseil vaboy, sjong 
G             D 
stattfjord og hoy.
            G                     D                      
For det var piker i hver havn, og piker vin og sang, og 
Em                  C                     G    
piker uten navn, og piker nok en gang, så stakk vi til 
D      G
sjøss adjøs.


(ref.)
Em                       B                              Em  
For i byen Stavanger der bor en, vidunderlig livsfarlig en.
                         B                           Em     
Den største og grusomste horen, med sprikende armer og ben.
        Am                Em        Am        C   
Hun har ligget urørlig på ryggen. I snart tre år og gitt 
D         Em                  Am   B        Em       B 
tolv. Hun ligger å venter ved bryggen, med armer og ben av 
Em
stål.


Da norges tanktonasje ramlet ned, 
fikk vi i stedet Statfjord A, B og C og Ekkofissk 
og Frigg, i brenning og vær. 
Det var olje, gass, og det var borehull, 
det var gods og gull, og det var arbeidsplasser, 
langt ut fra de nakne skjær.


Men horen i byen stavanger, 
ser årstidene svinne hen. 
Hun ligger i havn og er svanger, 
med trettini unge menn. 
Men en havn eller ett slott gjør det samma. 
Hvem spør hvor en hore bor!? 
Særlig når horemamma, bor i ett regjeringskontor.


Norønna folket det vil fare, Odvar Nordli bare, 
som sa ingen fare, for nå tar vi bare 
tiden til hjelp, så går det nok bra!
For hun er svær og tung, 
og hun har ni og tredve unge menn om bord, 
men hvis vi graver dypt i pungen, 
snur hun seg nok en dag.


Og horen i byen Stavanger. 
Fikk kunder fra Norsk Veritas. 
Hun rugget litt på seg noen ganger. 
Så sank hun tilbake på plass.
Det er den eldgamle visen! Om grådighet, 
tro og tvil. 
Men når kundene krangler på prisen, 
forsvinner en hore med stil.


Men bordet fanger, det ble bondeanger 
i forsikringspoler og departementer. 
Hal nå damen til havs, 
og senk henne ned. 
For de sa ut av øyet, ut av sinn, 
hun er i hvertfall ikke min, 
så kanke hun forsvine!? 
Nå må vi snart få fred.


Men innerst i Boknafjorden. 
En kvart mil fra land sånn omtrent. 
Der ligger den heslige horen, 
som ett skjenselens monument. 
Hun ligger for flo og for fjære, 
hun ligger i regn og sludd. 
Hun ligger med bena i været, 
og venter på å bli snudd.