Tatergutt
Capo3

A                       D      A                   E
Frem fra bylten under skredet dro de Tatergutten frem
A                      D    A        E              A
far og mor var begge døde, folk tok barnet med seg hjem,
E                     A       D      A           E 
ga det hus og hjem og pleie, tilsyn som sin egen sønn,
A                        D     A        E        A
holdt det borte fra det leie, lærte ham sin egen bønn.

A                    D       A                         E
Gutten vokste og ble vakker, flink og snill han var som få
A                     D      A      E            A
når mot skoletid det lakker synes verden mot ham gå,
E                 A     D       A                   E 
barna kunne ei la være, det var sårt han ble skjelt ut,
A                    D     A       E           A
hvorfor leker du ei mere, kom til oss du tatergutt.

A                      D      A                    E
Han i ungdomsflokken kommer, ungdommen de får ham kjær,
A                     D       A     E               A
jentene omkring ham flokker, liker seg der hvor han er
E                    A       D       A            E 
med den mørke lugg i pannen glimtet som fra øyet går,
A                    D          A           E         A
jenter blir som fra forstanden, blomsterhilsinger han får.

A                   D        A                      E
Så Johan er blitt forlovet, fogdens datter til ham gikk,
A                     D      A        E           A
hun seilasen med han vovet, trosset alle råd hun fikk.
E                 A      D       A          E 
Så en aften de spaserte fogden ropte etter dem:
A                     D      A        E           A
Taterskikken fort du lærte, Ingrid aldri mer kom hjem.

A                      D        A                 E
Ingen dolk kan lengre stikke, ingen pil gå lengre inn
A                  D    A      E           A
enn de hatefulle blikke dypt i unge Johans sinn.
E                   A     D       A              E 
Ingrids rykte var i fare hun så skjær og mild og ren
A                   D       A         E         A
mennesker de bygger snarer, hvem kan sønderrive dem

A                      D        A                    E
Johan stanser opp ved grinden, rolig tar han hennes hand,
A                      D     A        E            A
kjære Ingrid nå drar vinden bort for evig med mitt navn.
E                     A    D     A             E 
Du vil aldri freden finne dersom du skal følge meg,
A                    D       A    E              A
du må hjem igjen nå vende, tater stien blir min vei.

Caop-5
A                      D     A                    E
Takk for at du på meg trodde du var solen i mitt liv,
A                   D     A        E              A
du så hva som i meg bodde alltid står du som min viv.
E                     A      D      A            E 
Som en siste avskjeds hilsen bøyer han sitt hode ned,
A                    D      A     E                 A
atter bort dro tatergutten ingen kjenner mer hans sted.

Kommentarer:

Dette feltet skal ikke fylles ut:
Lagre i egne samlinger
Vurderinger