Nortabs

høsten

du hadd [E]kommi fra så langt i fra
m[H]idt i salen sto du da
der f[A]ølket dansa r[C#m]undt dæ, sang å [H]lo
du[E] sto å stirra opp mot mæ
så f[H]argerik, mot gråe mæ
og en [A]tydlig lengsel [C#m]hadd vi begge t[H]o


og du [F#m]sto bærre i r[C#m]o
som om d [E]va bære oss [H]to
da s[A]åg æ at du gr[E]åt


da fø[E]lke trækt sæ høylydt ut
og f[H]esten fikk en stille slut
sa [A]tårevåte a[C#m]uga, kom bli m[H]ed
æ m[E]øtt ditt blikk med påkledd lyst
tok [H]gitarn fra mitt nakne bryst
[A]du begynt å [C#m]gå, og æ føld m[H]ed


og da v[A]andra vi mot natthimmelns m[E]ørke,
mens f[A]erga vekt et stille vann fra sø[E]vn
du sa du [H]likt den tida her, æ sa at sommårn nok va ber
men [A]fargan, sa du, har du sjett dæm fø[E]r?
so tok du [A]me mæ ut, i ditt fargerike s[E]kinn
du sa [A]løvets røde farge, vil dutj slæpp den i[E]nn?
som l[H]øv som fell fra treets grein

falt blodet når æ rørd min tein
så b[A]rent, vil alltid høsten kom som f[E]ør?


så satt vi der og tok oss tid
og kjent at livet glidd forbi
men læl så villa ingen av oss stopp
for av og te vil livet sjøl
at vi tar oss tia t å føl
fer så å bring oss over neste topp

og vi satt bærre i ro
og det va bære oss to
og ingen, ingen av oss gråt

og da va vi under nattehimmelns mørke,
mens fergemainn hadd stille gått i søvn
æ sa æ likt den tida her
sjøl om sommårn kun vær ber
men fargan, sa æ, dæm ska æ ailler gløm
så gikk vi ut i det fargerike skinn
du va åpen, å æ fekk kåmmå inn
å fra greina, sprang nye knoppa ut
dæm va rau, fra en nyferælska gut
men brent, vil alltid høsten kom som før

(solo)

ja over oss va nattehimmelns mørke
og vannet låg i blank og stille ro
æ sa æ likt at vi va her
og det trøngtes ingen fleir
men nu stekk vi, sa æ, førri det bli flo
så gikk vi heim i det fargerike skinn
det som va bortgjømt hadd du hjølpt mæ å finn
og vi skiltes fer godt og sa farvæl
æ gikk heim, du gikk inn på ditt hotell


litt brent, vil alltid høsten kom som før