Nortabs

[Am]Når kvelden kommer sigandes og allting [E7]blir så s[Am]tilt,
syns [Dm]jeg det er be[Dm/F]rikandes og kose[G7]lig og gild[C]t
å [F]sitte litt på [Am]trammen, den [Dm]lange sommer[E]natt,
[F]og nippe til den [Am]drammen som jeg ikke [E7]skulle[Am] tatt

Langt borti sundet dunker det av båter som skal hjem.
Det dovne fyret blunker med sitt øie halvt på klem.
Og over havet stiger de hvite stjerne frem,
mens månen, gul og diger, siger opp til dem.

Og sønnavinden pusler litt ved sundets gamle bru.
Og jeg går rundt og rusler litt på brygge og i bu,
og synger ganske lite, mens jeg beslår min båt.
For en kan aldri vite om natta skal bli våt.

Ei løkt som er blitt osende må slukkes der den står.
Og jeg må se til rosene jeg plantet her i vår.
Jeg si’r godnatt til Bjarne, min nabo og min venn.
Klarerer fiskegarnet og setter meg igjen.

Jeg syn’s vel ratt jeg trengte så livsalig til en dram.
Og det er mangt å tenke på aleine på en tram.
For kanskje går en kule fra en skyttergrav et sted,
mens hav og skjær blir gule, mens månen lyser fred.

Og tankene går springende, jeg tanker kanskje at,
for pokker og for svingende det er da som besatt.
Med menneskenes dumhet og hatefulle vei
Jeg ser min flaskes tomhet, og går og legger meg