Nortabs

[A] [E] [H] [E]


Den [E]siste valp i kullet, den som [A]ingen ville [F#m]ha,
din [F#]fremtid ble vurdert i mot [H]verdi.
Du [E]stabba rundt i sola på din [A]siste leve[F#m]da',
og [F#]helt tilfeldig rusla jeg for[H]bi.
En svart og lubben tass, så [E]opp på meg fra busk og grass,
da [H]hørte jeg en stemme si en [E]plass.



Men hør, det [A]er jo bare en hund,
en [E]dårlig trøst, men holdbar grunn.
Jeg [H]fikk den jo av mamma sutret [E]hun.



Jeg redda situasjonen og vi fant en kompromiss,
vi deler på å ha den, du og jeg.
Hun smilte og tørka tårer mens hun sa "den heter Liss,
og du kan låne 'an, det er helt okei".
Tolv-tretten år har gått, vi to har hatt det mer enn flott,
en hund kan bli en venn, har jeg forstått.



Men husk det er jo bare en hund,
en dårlig trøst, men holdbar grunn,
det var jo bare et lån, i bunn og grunn.



Du lytta alltid oppvakt, med hauet litt på skrå,
og alltid ferdig til en tur i bil.
Naturen var problemet, når noen andre dyr du så,
og gnuffa skeptisk når du var i tvil.
På tur i skog og hei, tilbake la du dobbel vei,
og lenestolen, den var kun for deg.



Men Liss, du var jo bare en hund,
en dårlig trøst, men holdbar grunn,
du lyste i min tilværelse en stund.



Men åra lei for mange, når en ganger de med sju,
og så en solrik dag tok helsa slutt.
Du fikk det kanskje best av de i kullet, vil æ tru,
men nå æ nådetida rundet ut.
På Liss sin grav æ ser, en tåre triller stille ned,
og husker orda fra en veterinær.



Som sa det er jo bare en hund,
en dårlig trøst, men holdbar grunn,
så takk for at du var hos meg en stund.


Ja, Liss, du var jo bare en hund,
en dårlig trøst, men holdbar grunn,
så takk for at du var hos meg en stund.