Nortabs

Thomas si vise

ei lita j[D]ente som æ k[A]jenne, hu bur på Bruborg i en le[D]ilighet
men herre j[A]enta, hu som æ k[G]jenne, hu vil itj [D]ha av min k[A]jærlig[D]heit
i fleire å[D]r har æ sjett hu t[A]raska nedover Brusve, mot Tommen G[D]ram
men når hu går bli æ rau i [G]maska og knytte n[D]åvvån h[A]ard og s[D]tram

æ vil så i[G]nderle spør om h[D]anda og stå fer fer p[A]resten på A[D]lstadhaug
men d e b[G]esynderle, rent f[D]erbainna, æ står å s[A]tange, det e en [D]baug



fer når hu går går hu itj aleine, hu heill i handa hans Waldemar
og han hi dress ætti bestefaren og e en pen og ordentlig kar
og æ veit såpass, æ e ingen sjarmør, æ hi sånn passe med sko og klær
æ æg itj pæng, og æ skryk itj boksa, men Gudan veit, æ e oppriktig kjær


Mellomspill


En vanle fredag hu gikk heimåver, det bar mot helg, ætti ei vækka lang
æ sto å speida og såg en tåre på heinnes kinn, og æ la på sprang
æ ropt sånn hælvlågt hennes vakre, helt perfekte og fine navn
og da hu snudd sæ slo æ ut arman og sa: "Kom hit i min varme favn".

hu kuinn fertæl mæ at nu ha'n Waldemar fynny datra hainns baker Bye
og æ vart lam-gla, ja rent fervandla og glømt va lombok og hølåt ty

æ sa, itj bry dæ, nei, sjå framover, nu kan æ følg dæ kor hænn du går
hu smilt og spurd om æ likt focaccia; "Egentle itj,
men ikveld trur æ kanskje det går!".
Men itj i dag sa a vakre Mari, men kåm i mårrå, litt ætte sju
fer da hi'n Waldemar henta klean og det kainn vårrå bærre æ og du

hivd mæ på sykkeln da det vart lørdag og stoppa utfer en leilighet
og det vart synddag før æ for heim, og æ fikk gitt av min kjærlighet