Steggropan
Magnus Hestegrei
Steggropan
[Em]Måssån knase under nakjin fot,
rundt mæ e ropan fra st[H]eggan.
Tørkvestan rispe i skuldra og kinn,
æ spreng mens æ blør ifra l[Em]eggan.
Granskjegg legg mellom lyng og tua,
æ veit æ nerme mæ stedet.
Der æ håpe hu sett, me ungen i favn,
som rypa og vokte sitt rede.
Ref:
Fer utfer st[G]upet, vart d sagt at dæm f[D]or.
Va sporløst fe[C]rsvynny, bånsong og [H]mor.
Forvist ut al[G]eine, han vandre i r[D]ing
han leite men f[C]ølk sei, - han finn ing[H]enting
Den vakreste veitja æ nånn gång ha træft
hu hoill orden på heim og hus
alt æ fikk gidd a va trollskap og kjæft
Æ søkt min styrke i rus
Hu tok me sæ ungen å for fra gårdn
den natta som vard i fleir daga
huset har ailler før kjentes så tomt
æ våkna itj før hu va jaga
Ref:
Når månen vokte sitt trøtte land,
og mørket vil spik mæ t veggan.
Søke æ ut mellom kvesta og lyng,
mens æ lytte t ropan fra steggan.
Bridge:
Ev[D]ig søken, e[G]vig leit
evig e[D]ies kun det som e t[G]apt
Han går mot k[D]anten, k[G]aste sæ ut
med v[C]indan flyg ailt han hadd s[D]kapt
D va utfer stupet, d vart sagt at dæm for.
Va sporløst fersvynny, bånsong og mor.
Forvist ut aleine, han vandre i ring.
Han leite, men sjønne, vil aldri finn.
vil aldri f[Em]inn.
Kommentarer: