Jeg snører min sekk
Margrethe Munthe
Jeg [C]snører min sekk, jeg [F]spenner mine [C]ski
Nå l[C]yser det så fagert i [G]hei-[C]en
Fra [Dm]ovnskroken vekk, så [G]glad og så blid
Mot [C]store, hvite skogen tar jeg [G]vei-[C]en
I fy[C]kende fei, jeg [F]baner meg en [C]vei
blant v[C]interkledde stubber og [G]stein-[C]er.
Den [Dm]susende vind, meg [G]stryker om kinn,
og s[C]nøen drysser ned fra lave [G]grein-[C]er.
De v[C]inger på fot gir [F]liv og lyst og [C]mot!
Nå s[C]tevner jeg mot høyeste [G]tind-[C]en!
Alt [Dm]tungt og alt trått, alt [G]smålig og grått,
det [C]stryker og det fyker vekk med [G]vind-[C]en.
Og n[C]år jeg ser opp, så [F]skuer jeg fra [C]topp
den [C]lyse dal med skoglier [G]bland-[C]et,
da b[Dm]anker mitt bryst, av [G]jublende lyst:
Jeg [C]elsker, å, jeg elsker dette [G]land-[C]et!
Margrethe Munthe var nok større enn vi aner.
Men hun ble "torpedert" av radikale
Intellektuelle bl.a grunnet Nei nei gutt og andre oppdragende sanger.
Men tenk på sangen Jeg har en tulle medi øyne blå.
HILSEN Tormod