Nortabs

Om hundre[C] år er a[G]llting g[C]lemt, [G]Venner!
hva [C]enn vi h[F]er må [G]lide; så la oss[C] være
[G]glade [C]stemt, [G]sette de [C]mørke [F]griller [G]til Side!
Den rus som[Am] vi i [G]aften [C]får,
er [F]sovet [C]ut om h[G]undre [C]år.

Vil lykkens [C]hest ei g[G]å i t[C]rav, [G]Broder! giv
[C]den av gled[F]ens [G]sporer! Generes[C] stundom [G]du ved [C]krav
[G]av veksler, [C]renter, [F]kredi[G]torer...
Trøst deg[Am] at hvo[G]renn de[C]t går;
du [F]kreves [C]ei om [G]hundre [C]år.


Og hvis din pike nu og da,
elsker deg kun litt mer enn fanden,
da er der fler hvor hun kom fra.
Se deg om, du finner en annen.
Plukk gledens roser hvor de står,
du ser dem ei om hundre år.

Synes din vandel ei tilpass, lyster en
munnkåt om deg skumle,
gjør rett og plikt og tøm ditt glass.
Lad så kreti og pleti mumle.
Klafferlysten dem vel forgår,
om ikke før, om hundre år.

Derfor elskov, vennskap og vin,
dog notabene av den ekte,
nytt med glede er medisin.
Druens virkning man ei kan nekte.
Ti lad oss være glade stemt,
om hundre år er allting glemt.