Nortabs

[E]Lars han va sønn hass rike Knut, og [H]rættle så staut og trivele en gut.
[E]Da han ha fylt de to ganger ti, så s[H]trauk'en på bøgda ferr å [E]fri.
Og han Lars han jekk itj læng å leita [A]før han fann sæ ei [H]vakker taus som va [E]friarlaus.
Så sprang'en heim ått far sin åsså [A]sa: "Du far, av'a [H]Kjersti og mæ ska det bli ett [E]par".

[E]"Hm" sa Knut, "det va rekti leittj. A [H]Kjersti og du e sannele itj greittj.
[E]Nei det e tæmmele sekkert" sa'n, "A [H]Kjersti og du, det [E]går itj an"
"Men du må itj spreng å sladder ått a [A]mor di gut, det e itj [H]verd hu veit vårres [E]hæmliheit
Æ ska sei dæ, men da må du vårrå [A]kar om å ti: a [H]Kjersti e hælvveis [E]søster di"

[E]Han Lars sto å pønsa ei lita stund, så [H]sprang'en inn det fortaste han kun.
[E]In ått'a mor som satt og bakt, og [H]fortælt det straks ka'n [E]Knut ha sagt.
Å da vart det vel ballade tru di, [A]langt i fra, hu [H]datt da vel itj ned ut av [E]stoln ferr det.
"Du kan bære ta'a Kjersti om du [A]vil du gut, ferr [H]du e da slettes itj [E]sønn hans Knut".