Nortabs

Arne Løland



[D] [A7] [D]


Du ska [D]høre min sang, om ei [G]framtid så grå,
for ho [D]snudde på hælen og [A]gikk.
Og æ [D]ser ingen lys i tunn[G]elen min nå,
alt æ [D]tomt i mitt [A]hjerte og [D]blikk.



Du va [D]jente de[D7]lux, for dei [G]æ alltid slik,
dei vil [D]følge sitt hjerte og [A7]skjød.
For å [D]oppnå sitt [D7]ønske dei [G]går over lik,
og gir [D]gass sjøl om [A7]lampa æ [D]rød.



Ref:
[D7]   Men et [G]minne har æ gjemt, i min [D]innerste skuff,
blant dei [E7]kjæreste minner æ [A7]har.
Der du [D]kjælen og [D7]god, [G]ærlig og snill.
Æ den [D]jenta æ [A]trudde du [D]va.



Og dei urgamle ord, dei æ lette å forstå,
dei beskriver fortvilelsens bønn.
Det at grasset æ grønnest der du aldri kan nå,
og at utakk æ verden si lønn.



Du va lyset i mitt liv, sjøle drivkrafta mi,
som ga sjela mi varme og mat.
“Så et ord heilt te slutt,
der æ liten margin av et steg mellom vennskap og hat.”



Ref:
Men et minne har æ gjemt, i min innerste skuff,
blant dei kjæreste minner æ har.
Der du kjælen og god, ærlig og snill.
Æ den jenta æ trudde at du va.

Ja et minne har æ gjemt, i min innerste skuff,
i blant dei kjæreste minner æ har.
Der æ du kjælen og god, ærlig og snill.
Æ den jenta æ trudde at du va.