Nortabs

Kom, [C]mai, du skjønne, milde, gjør [Dm]skogen [G7]atter [C]grønn,
og la ved bekk og ki[Am]lde    fi[Dm]olen [G7]blomstre [C]skjønn!
Hvor [Dm]ville [G7]jeg dog [C]gjerne at [D7]jeg igjen deg [G]så!
Akk, [C]kjære mai, hvor [F]gje[Dm]rne gad [C]jeg i [G7]marken [C]gå!

Om Vint’ren kan man have vel mangt et tidsfordrig;
man kan i sneen trave – å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger mot sky med liflig slag,
på engen om å springe – det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde, gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!