STREIKEN VED DE AMERIKANSKE JERNBANER
Lillebjørn Nilsen, etter gammelt skillingstrykk
(mel.: "Vi har sagt det sa tit" - det sier i alle fall Lillebjørn i introduksjonen)
Har du hørt hva der skrives fra landet der vest,
dette land som blir rost av enhver?
Da vil du sikkert finne at hjemme er best,
skjønt det ofte er usselt nok her.
Når du seiler der over da tror du, min venn,
millionær skal du bli på en stund.
Men du merker det snart, når du kommer derhen,
du har seilet din skute på grunn.
Ti, når folk som man dog kan unnvære så lidt.
som jernbanebetjente og slikt,
skal sin lønning få avknappet - og det så titt,
blir Amerikas ros kun et dikt.
Folk som vare ved jernbanen i Baltimore,
strevet hele jevnddøgnet omtrent!
Gud skal vite at lønningen var ikke stor,
da den avknappet ble med ti prosent.
Men da syntes arbeiderne det ble for galt;
Webb, han samlet dem alle på stand.
Og han sagde: - Får vi ei vårt arbeid betalt,
gjør vi sannelig streik alle mann! -
Direksjonen sa nei, men rent snarlig den så
at det nu ikke lenger var lek:
ti nu gjorde de streik - intet tog kunne gå,
skjønt bestyrelsen bannet og skrek.
Der ble hentet soldater. Med kuler og krutt
skulle de stå bestyrelsen bi.
Men sin lenke den hadde arbeideren brutt.
Han var mektig, ti nu var han fri.
Men det gikk som det pleier. Den kjekkeste mann,
Webb, ble lenket bak fengselets rist.
Men arbeidernes reisning seg spreder kring land.
Og de seirer, de seirer til sist!