... like stor som hesten.
Smeltet fettet av dens rygg,
full en tønne nesten ♪♫
Noen som kjenner til denne?
Husker ikke hvor jeg lærte den, men tror vi sang den på barneskolen på 70-tallet. Jeg spiller ikke piano, men denne kan jeg. Melodien er like enkel som munter og man blir fort glad i den.
Poenget er at jeg ikke husker mer av teksten. Jeg har det ikke på tunga engang. Ikke langt baki der heller. Den er bare borte vekk. Til tider er jeg fullstendig blåst i hodet og jeg mistenker at resten av teksten rett og slett har blåst ut av hodet en gang for lenge siden. Kanskje den gang jeg møtte kona mi Eks-kona, that is.
Vel, i 30 år har jeg nynnet på den, og like lenge har jeg følt et tomrom der teksten skulle vært. Det er som å bli avbrutt midt i en god og tilfredsstillende gjesp. Ok, kanskje ikke helt sånn da, men ... yea, anyway.
Jeg har spurt høyt og lavt, og lett viden omkring, men ingen kan teksten. Ingen har sågar hørt om den engang. Ingen! Bare jeg.
Og du?
Jeg vil så gjerne kunne hele sangen. Tenk så fint det hadde vært. Da kunne jeg synge den for meg selv når jeg ville, så høyt jeg ville. På bussen kunne jeg synge innimeg-høyt, på gata kunne jeg stille og rolig nynne melodien, og på fjellet kunne jeg ... eh, ja, hive etter pusten og love på tro og ære at jeg aldri ALDRI skal gå på det der forpulte fjellet flere gang! Som vanlig.
Om du har noe info om sangen, vær så snill og del det med meg. Da skal jeg skjenke deg gode tanker hver jul, og jeg kan ta en tur opp og snakke med Gud også hvis du vil. Legge inn et godt ord for deg eller noe. Må bare tine 40-50 sopp først, men det går fort.
Puh, mye skriving for en liten ting. Må lære å fatte meg i korthet før jeg skriver så mye at jeg sliter ned fingrene mine. Huff, tenk hva jeg går glipp av hvis jeg ikke har fingre ... haike, peke, spille på slurva, ringe på og stikke av, ringe i det hele tatt. Og jeg hadde blitt en vandrende taper i stein saks papir.
Håper noen svarer da ...
Ok, Calvin out!
(Aldri vært her før og håper jeg har gjort riktig nå da)
Skulle ønske jeg visste - ♫ Tenk jeg knep en diger mygg ...
#2
Denne https://www.youtube.com/watch?v=0l_LYJ7_O8o?
Står litt mer tekst i kommentaren her: https://nortabs.net/tab/2418/
Står litt mer tekst i kommentaren her: https://nortabs.net/tab/2418/
#3
Ohh saft suse ...
Tuuusen takk Pitmairen! Virkelig, kjempestor takk skal du ha!
Merkelig hvor dypt noe sitter i oss mennesker ... jeg har klump i halsen og det føles som jeg snart kommer til å sippe litt, jeg kjenner det. Og det er helt ok. I det minste vitner det om en viss menneskelighet i meg også.
En liten digresjon - det er et par melodier jeg reagerer krafig på når jeg hører dem spilles på piano eller av et stort orkester. En av melodiene er Flight of the Bumblebee. Noe ved den pirrer følelsene mine i en slags god-trist retning - det føles veldig godt og deilig å reagere slik, og jeg sitter som regel med en behagelig følelse av å være mett på noe etterpå. Samtidig er jeg grepet av en noe trist følelse, men den er ikke betydelig, langt ifra. Blir litt krasj i hodet mitt, men det gjør ikke noe, tristheten er svak og gjør ikke noe skade. Vi er rare, vi mennesker. Jeg i alle fall. Ok, digresjon slutt.
Det er da et helt vers dette, og jeg tror jammen det er første vers også! Spennende.
Teksten er mye annerledes enn den jeg lærte, men sånn er det gjerne med barnesanger, de omskrives til lokale forhold og tillegger seg ord og uttrykk som gjør sangene kjær og lett å forholde seg til. Noen sanger kan fjerne seg temmelig langt fra originalen gitt nok tid, men ikke så langt bort at den mister seg selv.
Slike sanger beholder sin kjerne, og man nikker gjenkjennende når man hører en sang med lokal tilpasning, som i dette tilfellet.
Ok, jeg tar likegodt denne stunden og gjør den til min stund, min egen fine lille stund. Så synger jeg stille for meg selv. Jeg synger om myggen som er så stor at den bare kan finnes i en sang. Og jeg lar meg bevege. I hodet mitt åpner jeg døra til rommet med de ekte følelsene. Så går jeg inn ...
Ok.
De mange bekymringene jeg alltid har med meg putter jeg nå i en blå ballong og slår en knute. Så slipper jeg taket og lar den fanges av små vindpust som drar den med seg i vilkårlig retning. Jeg liker den imaginære, nesten ekte, følelsen av bekymringsløshet. Vi trenger å fri oss fra bekymringer av og til.
Men så svarte da ... nå babler jeg bare. Jeg er flink til å gå på sideveier og avstikkere, men nå holder det. Sorry, er virkelig ikke meningen å fore deg med mine særegenheter.
Takker igjen, Pit'n! Jeg er litt rikere nå, og litt mer tilfreds. Ikke noe rart, et flere tiår gammelt tomrom er plutselig ikke så tomt lenger. Det er så fint. Me happy now!
Hils noen fra meg, hvem som helst.
Nå skal jeg spille sjakk på nettet i flere timer mens jeg nynner og traller om en kjempestor mygg Til vanlig har jeg det ... ikke så bra. Men nå ... nå har jeg det ekte bra, og det er så fint. En stakket stund i alle fall.
Calvin out.
Tuuusen takk Pitmairen! Virkelig, kjempestor takk skal du ha!
Merkelig hvor dypt noe sitter i oss mennesker ... jeg har klump i halsen og det føles som jeg snart kommer til å sippe litt, jeg kjenner det. Og det er helt ok. I det minste vitner det om en viss menneskelighet i meg også.
En liten digresjon - det er et par melodier jeg reagerer krafig på når jeg hører dem spilles på piano eller av et stort orkester. En av melodiene er Flight of the Bumblebee. Noe ved den pirrer følelsene mine i en slags god-trist retning - det føles veldig godt og deilig å reagere slik, og jeg sitter som regel med en behagelig følelse av å være mett på noe etterpå. Samtidig er jeg grepet av en noe trist følelse, men den er ikke betydelig, langt ifra. Blir litt krasj i hodet mitt, men det gjør ikke noe, tristheten er svak og gjør ikke noe skade. Vi er rare, vi mennesker. Jeg i alle fall. Ok, digresjon slutt.
Det er da et helt vers dette, og jeg tror jammen det er første vers også! Spennende.
Teksten er mye annerledes enn den jeg lærte, men sånn er det gjerne med barnesanger, de omskrives til lokale forhold og tillegger seg ord og uttrykk som gjør sangene kjær og lett å forholde seg til. Noen sanger kan fjerne seg temmelig langt fra originalen gitt nok tid, men ikke så langt bort at den mister seg selv.
Slike sanger beholder sin kjerne, og man nikker gjenkjennende når man hører en sang med lokal tilpasning, som i dette tilfellet.
Ok, jeg tar likegodt denne stunden og gjør den til min stund, min egen fine lille stund. Så synger jeg stille for meg selv. Jeg synger om myggen som er så stor at den bare kan finnes i en sang. Og jeg lar meg bevege. I hodet mitt åpner jeg døra til rommet med de ekte følelsene. Så går jeg inn ...
Ok.
De mange bekymringene jeg alltid har med meg putter jeg nå i en blå ballong og slår en knute. Så slipper jeg taket og lar den fanges av små vindpust som drar den med seg i vilkårlig retning. Jeg liker den imaginære, nesten ekte, følelsen av bekymringsløshet. Vi trenger å fri oss fra bekymringer av og til.
Men så svarte da ... nå babler jeg bare. Jeg er flink til å gå på sideveier og avstikkere, men nå holder det. Sorry, er virkelig ikke meningen å fore deg med mine særegenheter.
Takker igjen, Pit'n! Jeg er litt rikere nå, og litt mer tilfreds. Ikke noe rart, et flere tiår gammelt tomrom er plutselig ikke så tomt lenger. Det er så fint. Me happy now!
Hils noen fra meg, hvem som helst.
Nå skal jeg spille sjakk på nettet i flere timer mens jeg nynner og traller om en kjempestor mygg Til vanlig har jeg det ... ikke så bra. Men nå ... nå har jeg det ekte bra, og det er så fint. En stakket stund i alle fall.
Calvin out.