Nortabs

høsten

        E 
du hadd kommi fra så langt i fra 
 H 
midt i salen sto du da
     A            C#m             H
der følket dansa rundt dæ, sang å lo
  E  
du sto å stirra opp mot mæ
    H 
så fargerik, mot gråe mæ
      A              C#m            H
og en tydlig lengsel hadd vi begge to


      F#m          C#m
og du sto bærre i ro 
         E           H
som om d va bære oss to
    A            E
da såg æ at du gråt


     E
da følke trækt sæ høylydt ut 
    H
og festen fikk en stille slut
   A         C#m           H
sa tårevåte auga, kom bli med 
   E     
æ møtt ditt blikk med påkledd lyst 
    H 
tok gitarn fra mitt nakne bryst 
A           C#m            H
du begynt å gå, og æ føld med

 
       A                          E
og da vandra vi mot natthimmelns mørke, 
      A                              E
mens ferga vekt et stille vann fra søvn
         H     
du sa du likt den tida her, æ sa at sommårn nok va ber
    A                                 E
men fargan, sa du, har du sjett dæm før?
          A                           E
so tok du me mæ ut, i ditt fargerike skinn 
      A                                      E
du sa løvets røde farge, vil dutj slæpp den inn?
     H 
som løv som fell fra treets grein 

falt blodet når æ rørd min tein
    A                                E
så brent, vil alltid høsten kom som før?

 
så satt vi der og tok oss tid
og kjent at livet glidd forbi
men læl så villa ingen av oss stopp
for av og te vil livet sjøl
at vi tar oss tia t å føl
fer så å bring oss over neste topp

og vi satt bærre i ro
og det va bære oss to
og ingen, ingen av oss gråt
 
og da va vi under nattehimmelns mørke, 
mens fergemainn hadd stille gått i søvn
æ sa æ likt den tida her
sjøl om sommårn kun vær ber
men fargan, sa æ, dæm ska æ ailler gløm
så gikk vi ut i det fargerike skinn 
du va åpen, å æ fekk kåmmå inn
å fra greina, sprang nye knoppa ut
dæm va rau, fra en nyferælska gut
men brent, vil alltid høsten kom som før

(solo)

ja over oss va nattehimmelns mørke
og vannet låg i blank og stille ro
æ sa æ likt at vi va her
og det trøngtes ingen fleir
men nu stekk vi, sa æ, førri det bli flo
så gikk vi heim i det fargerike skinn
det som va bortgjømt hadd du hjølpt mæ å finn
og vi skiltes fer godt og sa farvæl
æ gikk heim, du gikk inn på ditt hotell


litt brent, vil alltid høsten kom som før