Nortabs

Thomas si vise

         D           A                               D
ei lita jente som æ kjenne, hu bur på Bruborg i en leilighet       
           A               G                 D          A     D                 
men herre jenta, hu som æ kjenne, hu vil itj ha av min kjærligheit
          D                 A                                 D
i fleire år har æ sjett hu traska nedover Brusve, mot Tommen Gram
                           G                D      A       D
men når hu går bli æ rau i maska og knytte nåvvån hard og stram
 
          G               D                    A          D
æ vil så inderle spør om handa og stå fer fer presten på Alstadhaug
         G                D                   A               D
men d e besynderle, rent ferbainna, æ står å stange, det e en baug



fer når hu går går hu itj aleine, hu heill i handa hans Waldemar
og han hi dress ætti bestefaren og e en pen og ordentlig kar
og æ veit såpass, æ e ingen sjarmør, æ hi sånn passe med sko og klær
æ æg itj pæng, og æ skryk itj boksa, men Gudan veit, æ e oppriktig kjær


Mellomspill


En vanle fredag hu gikk heimåver, det bar mot helg, ætti ei vækka lang
æ sto å speida og såg en tåre på heinnes kinn, og æ la på sprang
æ ropt sånn hælvlågt hennes vakre, helt perfekte og fine navn
og da hu snudd sæ slo æ ut arman og sa: "Kom hit i min varme favn".

hu kuinn fertæl mæ at nu ha'n Waldemar fynny datra hainns baker Bye
og æ vart lam-gla, ja rent fervandla og glømt va lombok og hølåt ty

æ sa, itj bry dæ, nei, sjå framover, nu kan æ følg dæ kor hænn du går
hu smilt og spurd om æ likt focaccia; "Egentle itj, 
men ikveld trur æ kanskje det går!".
Men itj i dag sa a vakre Mari, men kåm i mårrå, litt ætte sju
fer da hi'n Waldemar henta klean og det kainn vårrå bærre æ og du

hivd mæ på sykkeln da det vart lørdag og stoppa utfer en leilighet
og det vart synddag før æ for heim, og æ fikk gitt av min kjærlighet