Nortabs

Steggropan

Em 
Måssån knase under nakjin fot,
                       H
rundt mæ e ropan fra steggan.

Tørkvestan rispe i skuldra og kinn,
                           Em
æ spreng mens æ blør ifra leggan.


Granskjegg legg mellom lyng og tua,
æ veit æ nerme mæ stedet.
Der æ håpe hu sett, me ungen i favn,
som rypa og vokte sitt rede.

Ref:
            G                         D
Fer utfer stupet, vart d sagt at dæm for.
              C                   H
Va sporløst fersvynny, bånsong og mor.
             G                   D
Forvist ut aleine, han vandre i ring
               C                      H
han leite men følk sei, - han finn ingenting


Den vakreste veitja æ nånn gång ha træft
hu hoill orden på heim og hus
alt æ fikk gidd a va trollskap og kjæft
Æ søkt min styrke i rus
 
Hu tok me sæ ungen å for fra gårdn
den natta som vard i fleir daga
huset har ailler før kjentes så tomt
æ våkna itj før hu va jaga
 
Ref:  

Når månen vokte sitt trøtte land,
og mørket vil spik mæ t veggan.
Søke æ ut mellom kvesta og lyng,
mens æ lytte t ropan fra steggan.

Bridge:
  D          G
Evig søken, evig leit
      D                  G
evig eies kun det som e tapt
             D       G 
Han går mot kanten, kaste sæ ut
     C                         D
med vindan flyg ailt han hadd skapt

 
D va utfer stupet, d vart sagt at dæm for.
Va sporløst fersvynny, bånsong og mor.
Forvist ut aleine, han vandre i ring.
Han leite, men sjønne, vil aldri finn.
           Em
vil aldri finn.