Nortabs

[C7]Hvor[F]hen du går i li og fjell,
en [C7]vinterdag, en [F]sommer[D7]kveld
ved [Gm]fjord og [C7]fosse[F]vell,
fra [F]eng og mo med furutrær
fra [C7]havets bryn med [F]fiske[D7]vær
og [Gm]til de [C7]hvite [F]skjær,
   [C]møter du [Gm]landet i [C]trefarvet [Gm]drakt,
   [C]svøpt i et [Gm]gjenskinn av [G7]flaggets farve[C]prakt.
[C7]Se, en [F]hvitstammet [A]bjerk oppi [B]hei[D7] - [Gm]en,
rammer [G7]stripen med blåklokker [C7]inn
mot den [F]rødmalte [C7]stuen ved [F]veie[D7]n,
det er [G7]flagget som [C7]vaier i [F]vind.
[C7]Ja, så [F]hvit som det [A]hvite er [B]sne[D7] - [Gm]en,
og det [G7]røde har kveldssolen [C7]fått,
og det [F]blå ga sin [C7]farve til [F]bree[D7]n,
det er [G7]Norge i [C7]rødt, hvitt og [F]blått.



En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun,
to unge, nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i 20 grader pluss.
   Hun er som en gryende forsommerdag
   som farves av gjenskinnet av det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
Som tusen gledesbål i dag,
For alle vunne slag.
   Det knitrer som før over hytte og slott,
   Et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen,
Skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
I det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!